DET VIKTIGE HAMSKIFTET- om implementering av teknologi i helse- og omsorgsektoren.

Et hamskifte er, i dyreriket, en prosess som skjer i takt med vekst og utvikling. Der de fleste slanger skifter ham 4-8 ganger i løpet av et år, antyder «hamskifte», når benyttet som en metafor, imidlertid en noe mindre alminnelig prosess. Fra tid til annen dukker denne metaforen opp for å beskrive en utvikling av en slik karakter, og et slikt omfang, at det må regnes som starten på en ny æra.

Et søk på ordet «eldrebølgen» i Google gir 982700 treff. Her finner vi artikler og skriverier datert helt tilbake til det allmenne internettets spede opprinnelse tidlig på 90-tallet, og det er absolutt ingen grunn til å tro at dette var første gang begrepet ble benyttet. Hvor langt tilbake vi faktisk kan spore opp referanser til dette noe unaturlige «naturfenomenet» er imidlertid usikkert. Det som er mer sikkert er at all denne omtalen, og vedvarende advarsler, trolig gjør det vanskelig, for de fleste, å ta dette for noe særlig annet enn en litt seiglivet «ulv-ulv». Men kan vi virkelig avskrive denne «eldrebølgen» som en slik feilaktig antagelse?

I skrivende stund representerer SSBs hovedprognose en nær dobling av antall personer over 80 år – i løpet av de neste to tiår! Aldri før har vi stått ovenfor en slik vekst i antall eldre. Til tross for at Utdanningsdirektoratet kan melde om en positiv trend for antall søkere til helse- og oppvekstfag de siste årene, er dette på langt nær tilstrekkelig. Det finnes foreløpig ingen endelige svar på hvordan et så høyt antall eldre best kan ivaretas. Det vi vet er imidlertid at behovet for betydelige endringer i helse- og omsorgssektoren, som kan gi mer effektiv bruk av ressurser i kommunene er presserende. Eldrebølgen kommer, og vi har liten tid til å lære oss og surfe.

Stortinget etablerte, gjennom RNB 2013 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013), det flerårige prosjektet «Nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi i omsorgstjenestene». Målsettingen er at velferdsteknologi skal være en del av det kommunale tilbudet innen 2020. 

Debatten verserer imidlertid i kommunene, og mange lokalpolitikere vegrer seg fortsatt for å ta tak i de utfordringene som bygger seg opp i horisonten. Interaksjon menneske/teknologi har skapt debatt til alle tider, og det vil det trolig alltid gjøre. Vi må imidlertid også være i stand til å omfavne den utviklingen som fremtrer til vårt eget beste. 

” Synda er komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar.”

(Daværende stortingsrepresentant og senere kringkastingssjef Einar Førdes kommentar i debatten om innføring av fargefjernsynet i Norge i 1971)

Når man snakker om «velferdsteknologi» og «digitalisering» i helse- og omsorgssektoren, vekkes mange følelser. Vi ser for oss bildene av ensomme pleietrengende, omgitt av kald teknologi og forlatt av det varme medmennesket. Men er det virkelig slik? De aller fleste av oss vil fortsatt stille til tjeneste med en forankring i de absolutt beste ønsker for våre eldre, og til syvende og sist også vår egen alderdom. Med dette som et urokkelig utgangspunkt er det jo fortsatt vi som skal bestemme hvordan morgendagens pleie- og omsorgstjeneste skal se ut. Heldigvis er det svært få av oss som verken tror, eller ønsker, at denne naturlige utviklingen resulterer i en omsorgsløs digital tundra.

«Kunnskap er kamferen som holder møllen borte», skrev Gunvor Hofmo:
Etter etableringen av «Nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi i omsorgstjenestene» har Helsedirektoratet foreløpig publisert 1. og 2. «gevinstrealiseringsrapport» (hhv. i 2015 og 2017). Med erfaringsbaserte konklusjoner kan de melde om svært gode resultater i de kommuner som har deltatt i programmet så langt. Deres anbefalinger viser at en korrekt innføring, av utvalgte typer velferdsteknologi, gir både økt trygghet og bedre kvalitet på tjenestene for brukere, pårørende og ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Så hva er det vi faktisk debatterer? Er det teknologien i seg selv, eller er det integriteten til de som er ansvarlige for selve implementeringen?

Vi skal naturligvis ikke være naive. Noe av det viktigste ansvaret vi som ansvarlige for å utvikle og tilby relevant teknologi innen helse- og omsorgstjenesten tar, er å løse oppdraget med en god porsjon fornuftig skepsis. Som leverandør av ulike velferdsteknologiske løsninger, er det også vi som er premissgivere for den teknologiske utviklingen. Hvordan vi forvalter dette ansvaret kommer naturligvis til å bli avgjørende, men så er det jo heller ingen av oss som ønsker at dette skal mislyktes.

Selv om undertegnede er heldig nok til både å ha jobbet og bor i en relativt proaktiv og utviklingsorientert region, har jeg også bivånet hvordan den smått reaksjonære kommunepolitiker fremdeles i 2021 kan ytre sin vantro til slik digitalisering og innovasjon i pleie- og omsorgstjenestene: 

«Elektronisk medisineringsstøtte!? Skal det bare komme piller ut av veggen da? Nei, det har jeg ikke noe tro på.»

Selv om man raskt avskriver slike ytringer, på det grunnlag av manglende kamfer, blir det utvilsomt et forsinkende element vi må forholde oss til i vårt forsøk på å opprettholde velferdsstaten. I hvor mange år har vi råd til å fortsette denne debatten? Heldigvis møter vi færre og færre slike dinosaurer, men de er altså fremdeles ikke utryddet.

De som er ansatt i-, eller folkevalgte med ansvar for-, helse- og pleietjenester rundt om i landet må ta armene ut av kors, og imøtekomme dette hamskiftet i tjenesten. Vi blir ikke mindre medmennesker av å la teknologien tjene det formålet teknologi utvikles for: en enklere hverdag. Vi skal ikke glorifisere teknologien, men vi må heller ikke avskrive den positive effekten den kan representere om benyttet på menneskets egne premisser.

For vi som leverer teknologi til helse- og omsorgssektoren er vi opptatt av omsorgsrevolusjonen. 

Omsorgsrevolusjonen betyr ikke skremmende tall og en helsetjeneste i spagat. Den betyr muligheter. Det kommer en revolusjon enten vi vil eller ikke. Det vil si, den er her allerede. Det handler ikke bare om eldrebølge, det handler om ensomhet, utenforskap, rus og psykiatri og alle de andre viktige oppgave som spiser opp kommunenes budsjetter. For det er der vi bor og lever, i kommunene. For å lykkes må vi samarbeide, og tenke forbi dagens diskusjon om teknologi er løsningen på utfordringene og sammen finne de beste løsningene for å understøtte behov for samhandling på tvers av nivåene i helsetjenesten. Det betyr både tjenesteinnovasjon, løsnings- og produktinnovasjon. 

La oss gripe mulighetene sammen!

Jeg avslutter med ordene til Anne Grete Preus:

«To enderim har drevet det 20. århundre fremover og gjort livet i Norge bedre: teknologi og demokrati» 

Camilla Lobben
Strategisk forretningsutvikler, NetNordic eHelse

Ta kontakt med oss om du ønsker å vite mer om NetNordic eHelse og velferdsteknologi.